I prefer not to write here.

Why don't anyone blog about me?

En dag kommer jeg til å eksplodere.

Jeg er lei av å føle meg som en mamma som må fortelle henne hva som er rett og galt når hun helt utmerket vet det selv.

Jeg er lei av å måtte løpe inn på rommet hennes fordi hun har begynt å rasere det i ekte dramaqueen stil.

Jeg er lei av å snakke så fordømt Fornuftig til henne og at det tre timer senere er som å prate til døve ører.

Jeg er lei av at hun skriker at hun hater meg og hele internat 5, at hun skriker i det hele tatt er jeg lei lei lei lei av.

Dette er ikke bra for meg, jeg kan ikke holde på å måtte passe på henne hele tiden - selv de få gangen det er et sekund av godhet i henne vet jeg at hun når som helst kan begynte å slå rundt seg. Nå sitter jeg og rister, etter nok en episode hvor jeg har måttet ta imot skitt og vonde ord. Ja, hun er mentalt tilbakestående, men det er grenser for hvor mye jeg orker. Hun nekter å ta oppvasken og hele verden går under.

En dag kommer jeg til å eksplodere.


Oppdatert:

20.57: Jeg nektet å gi meg. Jeg har nå holdt en 10 minutter lang tale som jeg godt kunne ha skrevet her (jeg burde få en 6er på den!), hvor jeg etterlot henne fullstendig stum og gråtende (uekte tårer). Men hun tok oppvasken. Hun tok oppvasken!

Suksess. Nå trenger jeg te.

We wizzled away from each other like wet noodles and decided that the actingclass we're having on Saturday shall not have us in it. I suggest to start calling China, Trish. Like Patricia. "I'm going to Patricia." "Have fun! Say hi!"

There's a party tonight at eight o'clock and I'm starting getting ready six hours before it starts. Why? Because I'm still in love with The Host. Iknowiknowiknow - and I have actually gotten over him etc, but I hate that he hasn't been in love with me and HE hasn't gotten over me. Oh my life is DRAMA! OH THE PAIN!

I hope you feel the irony and cry me a river while you rock the boat.

My hair has more volume than Celine Dion's hair, and my armpits is still suffering from too alcohol-deodorant. I have done the chicken dance, broken my ankle, and poked my eye with mascara.

This party better be good.

En baby skrek så jeg gikk bort til henne, satte meg ned på kne og spurte hvorfor.
”Aner ikke! Men det virker som en SYKT god idé!” svarte hun og gråt videre. Egentlig sa hun ikke det, men det hadde vært kult.

Jeg tenker ikke så mye på det. Ikke like mye som første gangen. For første gangen visste jeg ikke hvordan jeg skulle oppføre meg, eller hvordan jeg skulle takle følelsene. Denne gangen er jeg klar. I hvert fall litt. For akkurat nå tar jeg det som det kommer - jeg er mer forberedt på et "Nei, vi syntes ikke dette er et ferdig materiale, kanskje du skal begynne å skrive på noe nytt" enn "Dette vil vi gjerne gi ut".

Faktum er at jeg nå blir direkte sjokkert hvis jeg blir gitt ut. Jeg er i et sted nå hvor jeg ikke bryr meg så mye - jeg heiser på skuldrene og sier at jeg tar det som det kommer. Noen sier at det kalles å være realist. Jeg sier at jeg er forberedt på sannheten.

Bokklubben har huket tak i meg. Med et gavekort på 750 kr jeg kunne bruke på hva jeg ville hvis jeg meldte meg inn. Jeg har bestilt 5 bøker og to av de er på vei nå, samt en veske med skjerf. Nå kommer jeg meg aldri ut igjen.

I morgen drar jeg og pappa på vår siste båttur fra Bergen fordi Colour Line ikke tjener godt nok her. Jeg kjemper meg fra og tar med dataen for å sjekke myten om trådløs nett på åpent hav. Jeg har sett det før, men har det vært prøvd med mac? I don't think so.

Jeg savner skolen og gleder meg til å klippe/lime/rotere håret mitt i dag. Pamela Anderson skal skilles igjen etter bare to måneders ekteskap og jeg lurer på om det er håp for meg i det hele tatt. Dessuten ser det ut til at kaffe er tidens mest forurensende drikk, så nå har jeg gitt opp ALT.

Jeg maler. Egentlig er jeg ikke noe flink til det, fordi jeg "stjeler" andre sin kunst og gjør det om til min egen. Læreren min sier at i kunsterens verden er det dette man gjør. Ok. Etter min mening er mitt "kunstverk" like supert som en fire årings krussedull. Jeg skriver, ikke maler. Men det er så fint å male når man ikke har noe annet å gjøre, for da tenker jeg.

Har den siste tiden begynt å få enormt med skrivekløe. Det er som om en ny historie ligger og ulmer inni meg, men jeg har ikke klart å trigge den enda. Jeg må oppleve ting, jeg må være med på alt slik at noe løsner inni meg. Det blir bra.

My eyes and mind are out of place. I haven't cried this much since Sello died and now I need about 3 days of sleep. The eyes makes my head go wham and feelings go duh. I don't like the way I feel after I cried.

Vi står sammen. Jeg og du. Vi. Oss. Se det som du vil. Det er du og jeg, her og nå. Jeg vet at snart er du er ikke lenger, og jeg blir nødt til å stå her alene. Det blir rart. Helt alene liksom. Hvordan skal det går? Jeg tenker meg at når du er borte så kan det hende noe inni meg forsvinner også - og jeg vet fortsatt ikke hvordan jeg kommer til å takle det, før det faktisk skjer. Jeg vet du tenker på det også, og det er vanskelig for meg å  fortelle deg hvordan det vil bli. For jeg vet det ikke selv. Det eneste jeg vet akkurat nå, her og nå - i denne stund mens vi står her - er at det er oss to. Du og meg. Vi. Oss.

Vi står sammen.

Det er ikke det at jeg ikke har tanker i hodet, nei, det er mer at jeg ikke vet hvor mye jeg skal tenke. Hva skal jeg gjøre når jeg ikke vet hvordan jeg skal samle meg sammen og ta inn alle inntrykkene? Jeg er ikke flåsete.... er jeg vel? Kanskje..... jeg gråt når jeg leste det. Det er ikke bra. Ikke for en framtidig forfatter.

Nei. Jeg får bare ta meg en bolle og dyppe den i kakaoen.

Jeg har en grå strek under nesen. Gråblyanter er mitt narkotika.
 

Vi hadde seminar om dert moderne slaveriet og ble vist en del bilder av tynne barn som gråter og av jenter som ble solgt til giftemål som tiåringer. Vi fikk høre sterke historier og hvordan mat var ikke eksisterende. Jeg ble nødt til å bare "slå av" for det ble litt for mye for meg, hvis jeg hører for mye på det så går jeg rundt og føler meg som et ondt menneske som ikke tenker over hvor godt jeg har det. Men lille meg kan ikke redde verden . Så jeg blir nødt til å slå av. Men bare for en liten stund.

Rosebud lipbalm er bra for leppene. Og det hjelper for eksem også. Dette er bra.

Har begynt å skrive dagbok igjen. Jeg er flink.